Tekst og foto: Elisabeth Søyland
Kalberg, Frøyland og Kverneland er et fruktbart område rikt på kulturminne som går langt tilbake i historien. Spor etter mennesker som lever nå og som har levd før oss ligger som en tidsvev i landskapet. Denne turen tar en vandring gjennom noe av denne historien.
Vi starter ved den gamle fabrikken. Her ligger Smiå som var starten på det som senere ble Kvernelands Fabrikk A/S, i dag Kverneland Group Norway, eid av japanerne. Smiå ble grunnlagt av Ole Gabriel Kverneland i 1879. Opprinnelig sto den nede ved Frøylandsvatnet, men ble flyttet på 50-tallet til der den står i dag. Stemmen ble demt opp og kanalen bak smiå ble anlagt rundt 1890 for å få vann til vannhjulet som drev essa. Dette var et imponerende anlegg på den tiden. Men det var bare i bruk en kort stund. Rundt 1910 kom elektrisiteten, og vannhjulet var ikke lenger i bruk. Smiå står i dag som et symbol på utviklingen som har gjort bygda vår til det den er i dag, en god blanding av bebyggelse, jordbruk og industri..
Gamle Smiå fra 1879, slik den står i dag (2020) til venstre. Stemmen og kanalen til høyre. Stemmen ble nylig restaurert og er et yndet turområde i dag. Kanalen er for tiden tørrlagt.
Frøylandsvegen går opp på baksiden av Smiå. På toppen av bakken går Hauabakkvegen inn til høyre. Rett opp bakken er det et minnesmerke etter et gammelt gudehov som sto der. Gudehovet var viet til Frøy, guden for god høst og velstand. Han er derfor ofte avbildet med stor fallos. Beretninger forteller at det sto en stor fallos ved hovet. Selv om gudehov ble forbudt med innføringen av kristendommen, så var det langt utpå 1800-tallet knyttet segn om mystikk rundt stedet, og bøndene ofret korn til hovet lenge etter at det ble forbudt. Stedsnavnet Frøyland kan være etter guden Frøy eller hans søster, gudinnen Frøya. De var begge viet til fruktbarhet.
Videre opp Frøylandsvegen går Kvernbakken inn til venstre. Litt ned i byggefeltet til venstre er det satt opp en minnetavle over funn som ble gjort i 2006 / 2007 før utbyggingen av Frøyland gård. Arkeologisk museum i Stavanger sto for utgravningen, og funna er noen av de rikeste som er gjort i regionen. De gravde fram restene etter flere langhus, det eldste nesten 4000 år gammelt. De fant også 2 båtgraver fra vikingtid, en mannsgrav og en kvinnegrav, og 2 barnegraver. Kvinnen som var begravd her må ha tilhørt en rik familie. Hun hadde fått med seg kostbare glassperler fra Bysants og bronsespenner fra Roma i graven. I stolpehullene etter langhusa ble det funnet rester etter korn. Det viser at det har blitt drevet jordbruk på Frøyland i nesten 4000 år. Det var ikke tilfeldig hvor fortidsmenneskene slo seg ned. De fant fram til den mest fruktbare jorda som ga best levekår. Utgravningene på Frøyland vakte begeistring på nasjonalt plan. Funna er bevart for ettertida på Arkeologisk museum i Stavanger.
Informasjonstavle om funna som ble gravd fram i 2006 / 2007.
Videre forbi Frøyland Gård, kommer vi til Hauen. Her var det gamle klyngetunet på Frøyland til midten av 1800-tallet. Det var vanlig at gardsbruk lå sammen i en klynge innenfor et inngjerdet område. Hver gard hadde noen små jordteiger hver innenfor inngjerdingen. Utenfor dette området var det utmark der de hadde slåtteteiger og beitemark for buskapen. Ved utskiftingen på første halvdel av 1800 ble først innmarken delt mellom gardene og folk flyttet husene til de nye jordene. Utmarken ble delt senere og disse jordteigene har senere blitt delt i arveoppgjør. Derfor kan det i dag virke ulogisk hvilket jorde som hører til hvilken gård da teigene til hvert bruk ofte ikke ligger samlet.
Nederst i bakken ved transformatorkiosken kommer vi til Geilane. Navnet forteller at her var det engang en geil. En geil er en smal, inngjerdet vei der buskapen ble jaget ut på utmarksbeite. Ved Træe oppi bakken gikk grensen mellom innmark og utmark.
Til venstre for kiosken går det en grusvei forbi bebyggelse og inn til utmarka. Etter å ha passert det siste huset kommer vi til en høyde som er merket av på kartet for fortidsminne. Det er ikke lett å se om det er en formasjon i landskapet eller en gravhaug. Steinene på toppen av haugen kan også tyde på at det er en gravhaug.
En gravhaug til venstre? Og en moderne geil til høyre.
Rett bortenfor denne haugen kommer vi til en ny geil. Den er for bred til å være gammel, så den er antakelig laget da marken bak ble dyrket. Midt på den nydyrka marka på andre siden av steingarden finner vi en fredet grav fra folkevandringstiden. Det er ikke bare i vår tid vi opplever flyktningestrømmer, klimakriser og pandemier. Folkevandringstiden startet rundt 300 e.Kr. i Europa. Romerriket hadde hatt sin storhetstid og begynte å gå nedover. Klima som lenge hadde vært godt, ble dårligere og det ble uår. Maktkamper om herredømme over nye landområder pågikk, og sendte store folkegrupper ut på vandring etter nytt land og nye levekår. Nye folk vandret opp til våre områder og slo seg ned her. De arkeologiske funnene fra folkevandringstiden er rike på spor etter håndverkstradisjoner og livlig handel. Men de avtar på 500-tallet. Et stort vulkanutbrudd, antakelig på Island, forårsaket katastrofale uår. I 18 måneder så ikke folk solen. Samtidig spredte en pest seg fra Konstantinopel som ble til en pandemi over hele kontinentet. Halvparten av befolkningen døde, og områder ble liggende øde. Hvem som ligger begravet her får vi aldri vite. Kanskje graven her tilhørte en familie som kom opp hit til Frøyland og skapte seg et nytt liv, eller kanskje var det noen som bukket under av pest og mangel på mat?
Den gamle ferdselsveien fra Frøyland til Kalberg går bortover til marka som tidligere tilhørte garden Hodl. Marka ble kalt Plantene fordi det ble plantet granskog for 70-80 år siden. Skogen var del i et prosjekt med å plante verneskog på Jæren. Den ble hugget for noen år siden.
Sommerstid ble kuflokken fra Hodl jaget på denne veien til beite morgen og kveld. Veien gikk gjennom beitemarka til nabogarden. Det kunne bli livlig når to kuflokker møttes. Verst var det når oksen i naboflokken fikk teften av en ku med løpetid. Da kunne det stå om liv og helse for både folk og fe.
I Plantene finner vi flere graver fra folkevandringstiden som ligger samlet over et område. Kanskje var dette et gravfelt for flere familier, eller for et samfunn.
Stor gravhaug, kanskje fra bonsealder
Ved høyspentmasten midt i marka ligger det en stor gravhaug. Den ble kalt for Kongegraven. Ut fra funna som er gjort på Frøyland gård så vet vi at det har vært folk her i bronsealderen, for nesten 4000 år siden. Størrelsen på gravhaugen kan tilsi at dette er en gravhaug fra bronsealderen. Bronsealderen var viktig på Jæren. Funn har vist at det var samme kultur som på Jylland i Danmark, og det er stor sannsynlighet for at folk kom i båt opp fra Jylland og bosatte seg her. De store gravhaugene var forbeholdt lederne i samfunnet. Haugene kan være inntil 50 meter i diameter og 7 meter høye. De ble bygget opp først med sein og deretter med jord. Midt i gravhaugen er det plassert en kiste av steinheller som den døde ble lagt i. Det tok mange mennesker lang tid, kanskje et par måneder å bygge de største gravhaugene. Det viktigste funnet fra bronsealderen på Jæren er gjort i Regehaugen på Sola. En bonde åpnet haugen i 1881 og fant flere flotte bronsesmykker og spenner fra en kvinne som var gravlagt der. Kroppen var råtnet bort, men smykkene lå akkurat slik som hun bar de da hun ble lagt ned i graven for 3500 år siden.
Graven på bildet er ødelagt – kanskje røvet, slik mange av de store gravhaugene er. De store gravhaugene er fortsatt å se over store deler av Jæren, selv om mange er dyrket vekk. De ligger alltid på en høyde i landskapet for å være godt synlige. Før kunne de ses i mønster over hele Jæren. Nå er de totalfredet.
På veien ned mot Kalbergsloen passerer vi myren som skrår opp mot Brekkenuten. Myrland er viktig for å binde CO2 og for å samle vann og lede det ned i elver og bekker og hindre flom. Midt i skråningen er det et gammelt hasselnøtt-tre. Etter hvert som isen smeltet i siste istid, etablerte det seg fort skog på Jæren. Hassel var et av de første trærne som etablerte seg. Det vokser fortsatt en del hassel her i området. Hasselnøtt forbinder vi vel helst med jul i vår tid, men den har vært viktig i kostholdet helt fra steinalderen.
Kalbergsloen er litt mindre framkommelig i dag enn hva den engang var. Det er en stund siden skiltet med forbud mot garnfiske ble hengt opp. Det ser ut som om treet er i ferd med å fortære hele skiltet.
En gammel steinbru går over Frøylandsåna. Åna har sterk vannføring her, men på oppsiden av broen renner den ganske stille. Her fantes det tidligere ferskvannsmuslinger med jærperler. Jærperlene var ettertraktet blant rikfolk, og på 1700-tallet var perlene en god binæring for bøndene. I Hå-elva hadde danskekongen enerett på jærperler. Det danske hoff går fortsatt med perler fra Jæren. Muslingen ble etter hvert omtrent utryddet, både av rovdrift, men mest på grunn av forurenset vann. Den ble totalfredet i 1991.
Selv om Kalbergsloen ikke er så tilgjengelig som den en gang var, og stort sett gjerdet av til beitedyr og tilvokst av kratt og skog, så finner vi fortsatt en idyll her. Tidligere var det en yndet badeplass både for voksne og barn.
Tilbake opp fra Kalbergsloen, går veien forbi en gammel krok av et tre, før vi kommer gjennom grinden til markveien opp til Brekkenuten. Ved grinden er det like sorpete som det alltid har vært. Kyrne visste alltid når det var på tide å komme seg hjem for å bli melket og få en ekstra godbit. Da samlet de seg ved grinden og sto der og tråkker og venter på at de skulle bli hentet.
En liten pust i bakken på vei opp til Brekkenuten. Dårlig kondis gir en kjærkommen anledning til å nyte denne utsikten som det er umulig å bli lei av. Kulturbeite i forgrunnen, Frøyland og Frøylandsvatnet med Nordsjøen helt ute i horisonten.
Det karakteristiske bølgende jærlandskapet ble formet da isen smeltet under siste istid. Mot Kalberg kan vi se noen grushauger som er typiske for området. De ble dannet ved at isen beveget seg i sirkel når den rant ned mot havet. Smørpigen var den største av disse haugene. Den ble lagt ut til grustak og gravd vekk på 60 og 70 tallet. I dag er disse grushaugene fredet.
Smørpigen. Eller «Pyramide på Jæren» som det er skrevet på bildet. Foto: Time bibliotek.
Nesten oppe på Brekkenuten, på sørsiden, finner vi rester etter et langhus fra folkevandringstiden. Den er lettest å se vinterstid før graset vokser opp og skjuler den. På nedsiden av langhuset mot sør / vest er det tydelig å se at de som bodde der har ryddet stein for å gjøre plass til åkerjord. Fin utsikt hadde de da som nå. Det hadde vært spennende å kunnet skue utover landskapet og sett hvordan det så ut for 1500 år siden, om det er mye forandret eller om landskapet er likt som det er nå.
Til høyre for det brune våningshuset i bildet, og utenfor bildet til venstre er det rester etter gravfelt med flere gravhauger fra folkevandringstiden. Alle disse fortidsminnene er fredet av Riksantikvaren.
Det er en myte at det ikke er skog på Jæren. Opp gjennom tidene har det skiftet mellom å være skogkledd og å være avskoget. Kratt og skog er en god indikasjon på om det er husdyrhold i området.
Før ble det jaget kyr opp Brekkevegen til Brekkenuten. Da forsynte kyrne seg av vegetasjonen mens de gikk langs veien. Det er fortsatt mye beitedyr i markene her, både ku og sau. Men de blir ikke jaget langs veien lenger. Det gror fort til både i veikantene og i de markene der det ikke lenger beiter dyr.
Tilbake ned Frøylandsvegen og til det nye byggefeltet Frøylandsparken. Boligfeltet både i Kvernbakken og i Frøylandsparken er anlagt på den eldste jordbruksjorden i bygda. Tykke lag med svart jord som var bygget opp gjennom flere tusen år, ble gravd vekk for å gi plass til boliger. Jorden blir heldigvis tatt vare på og flyttet til et annet sted. Men forskning viser at det tar mange år før den flytta jorda blir like god og fruktbar igjen.
I tider vi nå opplever, med pandemi og innskrenkning i den globale handelen (mars 2020), kan det være et tankekors at vi som bare har 3 % matjord, fortsatt omregulerer store mengder jordbruksjord til industri og bolig. Ingen hadde trodd for få uker siden at verden skulle bli lammet slik vi nå opplever. Vi har ingen garanti for framtiden og for at vi alltid skal ha nok mat. Folk har visst før at vi er avhengige av den jorden vi lever på. Kanskje vi skulle lære mer av forfedrene våre ta vare på jorden med større omsorg og ærbødighet.